Takk,takk til dere som mobbet

Vi har atter vært vite til nett mobbing og mobbing rundt om av ikke bare unge men voksne mennesker. Både i media men også opplever vi nok noen rundt oss får disse små strikk som sikkert ikke er ment som mobbing men for den enkelte kan oppfattes slik. Jeg har ofte undret meg på , de som mobber i dag, disse små nett trolla fikk dem ikke vært hoved mobbere før og tar igjen nå, eller er de kanskje barn av mobbere.?. Ja jeg vet rar tanke, men jeg lurer faktisk. For jeg vil ikke tro at det er en som før har blitt mobbet som tar tilbake , kjenne på hva det gjør med en, men gjemmer seg bak et tastatur? Vel det har vært mange innlegg om mobbing , og her kommer et til. Men som overskriften sier, blir vel dette litt annerledes..

Med tillatelse av min barndoms venninnende får jeg gjenfortelle noe. Takk for vårt vennskapsbånd aldri har ryke tross i det det har måtte tålt.

Takk til dere som mobbet meg, dere vet ikke at det dere utsatte meg for, men dere ga meg styrke og ikke svakhet.

Vi flyttet fra Finnmark til Vesterålen da jeg var 8 år. Fra et lite fiske vær til et større sted. En bygd som nesten virka som en by den gang. Jeg startet i 3 klasse og var veldig spent på de nye jeg skulle starte omgåes med. Jeg kom fra en liten klasse der vi gikk flere trinn sammen ettersom vi var så få elever. Et sted hvor fjær steinan . Haugan og uteområda va lekeplassen var. Vi lekte ute små som de litt større. Som den lille guttejenta jeg var, så syns jeg det var mere gøy stå med en trebåt på pinne i fjæra enn med ei dukke i vogn.

Jeg kom til en klasse med over 20 elever, det var hele den skolen jeg hadde gått på. Jeg gjorde nok et litt rart inntrykk der jeg kom første skole dag med slike fin sko med litt hel på, ettersom min mor da ikke viste hvor esken med joggesko var i flyttingen. Jeg var ikke sjenert av meg, men det ble jeg fort.. For alt første dag fikk jeg slengt ordet «same» etter meg. Jeg sa klart i fra jeg er ingen same, selv om jeg prater Finnmarking, og hadde jeg vært det hadde æ stolt sagt det. Men det ble den nye hverdagen. Var kanskje ikke rart jeg savnet til nord til tider. Selv der i den lille bygda hvor mye rart var, så var det en annen trygghet å finne ute rundt om. Jeg hadde mine stunder bak i gammelvær .

Jeg var så heldig møte hun som ble min barndomsvenninne . Hun var på ferie og kom litt etter skolen startet. Jeg var nok frempå til henne, for jeg hadde dårlig samvittighet for jeg hadde sittet på plassen hennes. Vi ble kjent og vi fikk et sterkt vennskap..så lenge vi kunne vise oss sammen.

Disse åra på barneskolen før ungdomsskolen , var tunge. Jeg turte ikke lese høyt i klassen, da jeg har dysleksi og var redd de andre skulle le av meg. Jeg fikk ofte slengt etter meg små ting av guttene i klassen og de som var 2-3 år eldre. Jeg bøle dytta og holdt igjen, men turte aldri si noe hjemme. Ikke før en dame hadde sett dette og fortalt min mor dette. Og det kom frem i dagen. Første runde, da ble det tatt opp på skolen, og det roet seg for en tid..

Så kom ungdomsskole åra og de eldre startet. Jeg og min barndoms venninne måtte slutte gå sammen til skolen, gå sammen ute, vise oss sammen. Dette var det året mange lærte seg det nye året lesbe.. Dette fikk vi dessverre kastet etter oss av de som var 2-4 år eldre samt søsken av de som var yngre. En ting var de eldre , men når de fikk de yngre si det, så kan en undre. Hva var det de ville oppnå. Når du får stygge vonde kommentarer mot deg hverdag, så ser man ned på seg selv. Selvtilliten var og er borte.. Årene lærer deg du er som best du kan i din egen verson, selv om vi kan gjerne oss bak sminke og klær så er det ikke alltid man finner selvbildet sitt igjen uten bare se feil på seg selv, men man lærer akseptere ting. Det er alltid en liten pike i deg.. som usikkert titter frem i minnene..

Den lille jenta..

Ka ho tenke

-ka ho ser

e ho alltid gla

-e ho alltid fri? 

Men ingen vet

-ho e alltid lei sæ

-også når ho smile

Kæm kan se fra utsia

-ka ho prøve å hindre?

Æ veit ka du kan gjøre

-kordan du kan se.. Bare spør mæ,førdi

-denne jenta kjenne 

Æ bedre enn non andre..

🌹

PÅ et lite sted går slikt inn på en. Når den eneste du er trygg med ikke lenger kan vær din nærmeste venn for andre lager det slik at man går med mage vonde og gruer seg for hver dag til ny skoledag. Hadde bare mange vist hva dem gjorde. Vi kunne ikke gå sammen til skolen eller snakke sammen så andre så det. Så vi måtte bli hemmelige venninner.

Fra å være sammen begynte vi skrive brev til hverandre, fortelle om hvordan vi hadde det. Skrev ut tanker til hverandre, det som vi ellers hadde snakket om. Vi møttes når det var mørkt hos hverandre alt for at ingen skulle se noe og kaste til oss. JO vi gråt ofte, men vi startet også bygge en styrke opp. Der disse jentene trodde de kunne gå smile over og ha ødelagt vårt vennskap, ble vi bare nærmere og sterkere sammen. Vi delete mye på både godt og vondt. Årene etter har vist oss dette. Selv om det kan gå måneder uten vi prater, så vet vi begge, den andre er der uansett når.❤️

Kjære Barndomsvenninna mi👭

Takk for alle minner . Takk for vi bevarte vårt vennskap der alle trodde vi var uvenner. Takk for alle hemmeligheter du inneholder, jeg vet , du vet de vil komme frem en dag , noen av de. Takk for du støttet meg da ingen andre var der. Du vet hva jeg mener, den gang jeg åpent meg for første gang..

Den gang jeg ikke holdt tilbake lenger det som en ellers hadde å håndtere i hverdagen.

Takk for du er du❤️

Jeg vet og jeg kjenner jeg skulle vært tilbake der. Jeg kjenner så mange innestengte følelser og tanker som skulle vært jobbet ut, men jeg vet da må jeg tilbake.. og etter min mor døde og min egen kreft tid så har det ikke vært tid. Jeg var for to år siden tilbake i Finnmark , og fikk jobbet bort innestengte mørke tanker og følelser. Jeg reiste derifra uten klump i magen, med viten om at det er greit komme tilbake.

Til Vesterålen vet jeg mye ligger gjemt i meg. Ting som ikke er like lett å håndtere selv om det henter deg inn etter alle år. Jeg bare vet jeg må en dag.. Jeg må tilbake få det ut av systemet , og ja jeg kjenner en savn på en måte etter gå på gravstedet..

Så takk kjære mobber, takk for alle dine stygge , vonde kommentarer og spydigheter gjorde mine dager tunge, takk for dere ikke viste dere ga meg en styrke. Jeg bygde opp en indre styrke, jeg trengte ikke vise dere min tårer. Jeg håper dere har lært deres barn at mobbing ikke er kult. Jeg håper dere slipper møter på skole for at deres barn er mobbere. Og jeg håper dere har det godt i livet deres. Jeg håper dere ikke er av de som er kjappest taste dritt ut ennå.

Takk for du leste..

🌹🌹🌹

#mobbing #mobber #såreminner#jegersterk #bestevennerforalltid#nouwblogger #hverdagslivet #iamme#blogger #aimaander.blogg #temaer #takkforduleste

Publisert av aimaanderblogg

Hi Aila, my name is. I am a lady in my mid-40s, who has experienced a lot of good and bad in my life. That has been one of the reasons why I started a blog. A tool for myself to write down thoughts and share something that many of us have in our everyday lives. I have been thinking for a long time about trying to create a website rather than blogging on platforms that do not always keep up. So I hope you will follow me, thank you in advance.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: